Minneord om Ingrid Wiggen, publisert i Bergens Tidende 8. april 2008.

Festen er over
Ingrid Wiggen (1974-2008)

På den siste dagen i mars forlot Ingrid Wiggen oss, 34 år gammel. Da hadde hun levd med brystkreften i tre år. Det var et liv som hun, siden sommeren 2006, visste at hun kom til å miste. Men Ingrid ga aldri opp. Hun bare innstilte seg på at livet ville bli kraftig forkortet.

Det var så enkelt å bli venn med Ingrid. Hun var alltid smilende, engasjert og morsom. Ingrid var et naturtalent som nettverksbygger – lenge før ordet ble oppfunnet. Venners venner ble Ingrids venner, og vennekretsen strakk seg langt utover fødebyen Molde og studiebyen Bergen.

Det var ikke bare som venn at Ingrid hadde stor kapasitet. Også arbeidsgiveren Karrieresenteret fikk glede av hennes entusiasme og tiltakslyst. Ingrid ivret for å fremme Bergen som kultur- og kunnskapsby, og engasjementet strakk seg langt utover arbeidstid. Hun skrev kronikker og deltok i debatter, og ble også et kjent ansikt for mange i Bergen Næringsråd. I flere år jobbet hun i tillegg for Røde Kors' kontakttelefon for barn. Hun visste at det å ha noen å snakke med var hjelp nok for mange.

Det var kanskje derfor hun var så åpen om sykdommen sin. Hun fortalte til alle som ville vite, og brukte sin egen diagnose til å bygge ned tabuer rundt kreft. Sykdommen gjorde noe med henne. Hun ble en slags "Ingrid uten filter". Mer direkte, ærligere, og mindre redd. "Jeg vet at jeg har dårlig tid," sa hun av og til. "Derfor har jeg heller ikke noe tid å kaste bort."

Ingrid levde intenst, fullt og helt. Hun gikk for "kvalitet fremfor kvantitet", som hun selv sa det. Og selv når de dystreste beskjedene kom, valgte Ingrid å holde seg fast i alt det gode. Hun var optimist, men aldri naiv. Hun trakk sine venner nærmere, delte dårlige nyheter, og allierte seg med dem i kampen. Tunge beskjeder ble skylt bort med champagne, mens Ingrid tviholdt på at livet er en fest. Samtidig som slutten rykket nærmeret, fant Ingrid stor trøst i den omsorg, nærhet og kjærlighet som sykdommen utløste.

Ingen av oss var forberedt på det alt for store tomrommet Ingrid etterlater seg. Bare tanken på at det aldri, aldri mer skal blinke "Ingrid ringer" på mobilen, får tårene til å renne. Men ingenting er usagt. Ingrid visste hvor inderlig glad vi var i henne, alle sammen.

Ingrid fryktet ikke døden og delte sine tanker med oss. Hun tenkte på sine nærmeste. På mamma Kari og pappa Jostein. På storesøster Oddny. På deres smerte når hun ikke lenger var. Og på alt hva hun selv ville gå glipp av.

"Jeg er ikke redd for døden", sa hun. Likevel famlet hun lenge med å forberede seg på det hun visste ville komme. En dag sa hun, nesten lettet: "Det var en som sammenlignet slutten med et stearinlys. Når livet tar slutt, er det som når lyset blåses ut. Det synes jeg er fint å tenke på. Det kan jeg forholde meg til."

Slik ble det. Ingrid var varm, levende og lysende helt til det siste.

Festen din er over, Ingrid. Men vi skal fortsette å feire deg og det livet du levde. Du er med oss. For alltid.

På vegne av Ingrids venner
- Irina Lee